Hva vet vi i dag, og kan man forvente å finne en helt klar kobling mellom Mormons boks etterkommere og deres genetisk jødiske opphav? Hvorfor og hvorfor ikke?
På begynnelsen av 2000-tallet dukket det opp nye metoder innen DNA-sekvensering og befolkningsgenetikk som ga helt andre muligheter for å identifisere og kartlegge menneskers etniske opprinnelse. Dette la også grunnlaget for vår tids populærviteskapelige mulighet for å undersøke hvor man stammer fra, også fra tiden før det ble vanlig å føre kirkebøker eller andre opptegnelser. Selv om resultatet ikke er komplett, kan man i dag sende inn en enkel spytt-prøve til et laboratorium som lager en geografisk rapport om både nære og fjerne forfedre. Og det har i praksis alle. Noen får beskjed om at de har DNA-spor fra langt utenfor det området eller den verdensdelen de etnisk og kulturelt identifiserer seg med.
Norsk Slektshistorisk Forenings hjemmeside på genealogi.no har en egen side med informasjon om såkalt genetisk genealogi. Der kan vi lese følgende om påliteligheten til slike tester:
"Hvis du er mest interessert i å finne din genetiske opprinnelse og hvilke andre befolkningsgrupper du har noe felles med, så finnes det slike tester hos de fleste selskaper. Men man må være klar over at resultatet kan variere svært så mye fra selskap til selskap, da utvalget av referansegrupper og utregninger er forskjellig. Resultatene egner seg ikke til så mye mer enn underholdning, samtidig kan det også gi deg et spor som kan være interessant. Men husk å ikke ta resultatene bokstavelig og jakte på små prosenter som mest sannsynlig er tilfeldige likheter eller "støy". Husk også at søsken har ofte svært forskjellig resultat og at disse resultatene ikke kan brukes for å bekrefte eller avkrefte noe som helst slektsskap. Altså sjeldent til mye nytte for oss slektsforskere og sier lite om din virkelige "etnisitet"."
Det er altså liten grunn til å stole blindt på DNA-tester som skal påvise etnisk avstamning, og en rekke faktorer spiller inn på hva som i det hele tatt kan spores. Vi skal nå se nærmere på dette temaet relatert til DNA og Mormons bok, og eventuelt hvorfor eller hvorfor ikke dette kan brukes til å bevise eller motbevise bokens ekthet.
Med de nye mulighetene omkring DNA-sporing og befolkningsgenetikk ble det utført DNA-tester av flere tusen amerikanske indianere, først og fremst i Sør- og Mellom-Amerika. Man ønsket å finne ut mer om deres genetiske opphav. Kirkens motstandere tolket resultatene som et kraftig våpen i deres lange kamp for å motbevise kirkens og Mormons boks sannhet. De brukte det svært aktivt i form av videoer, bøker og både trykte og webbaserte artikler. Resultatene den gang sa nemlig entydig at ingen av de testede indianerne kunne spores tilbake til Lehis og Nephis jødiske forfedre, og at samtlige derimot var av asiatisk avstamning. Dette samsvarte dessuten med den etablerte oppfatningen av at de fleste av indianernes forfedre stammet fra nettopp Asia, og kom til Amerika for flere tusen år siden via den daværende Beringlandbrua (nå Beringstredet) mellom vår tids Russland og Alaska. Da hjalp det lite å henvise til Thor Heyerdahls oppdagelser av alle tilknytningene mellom Middelhavsområdet og Mesoamerika. Heller ikke deres etterkommere ga utslag i de utførte DNA-testene. Snart kunne man lese overskrifter av typen "DNA beviser at Mormons bok er falsk!".
I et intervju under OL i 2002, svarte kirkens daværende president Gordon B. Hinckley på et spørsmål fra en tysk reporter om DNA-temaet. Han sa at man foreløpig ikke hadde all nødvendig info om temaet, og at man simpelthen ikke visste svaret på DNA-spørsmålet. Han la til: "Ikke på det nåværende tidspunkt".
Testene og resultatene bygde på det kunnskapsnivået ekspertene hadde de første årene i det nye årtusenet. De hadde delt menneskeheten inn i fire genetiske hovedgrupper, kalt haplo 1, 2, 3 og 4. For mange medlemmer av kirken og andre interesserte kunne det oppleves som om kritikerne hadde rett. Mange stilte seg spørsmålet hvordan Mormons bok kunne være sann dersom det nå var vitenskapelig bevist at ingen av lamanitenes antatte etterkommere, altså indianerne, hadde spor av hebraisk/jødisk DNA. Testene viste ingen spor av en hebraisk fortid, men derimot at alle indianerne hadde asiatisk DNA. I løpet av de neste årene mistet bokstavelig talt mange tusen mennesker sin tro, og enda flere kjente på tvilen, manglende svar og vonde tanker på om det var mulig at de hadde tatt feil. Kirkens medlemmer i Norge og Skandinavia slapp heller ikke unna DNA-spørsmålet, og det var flere tilfeller på utmeldelser fra kirken og medlemmer som ble inaktive og holdt seg borte fra kirken. Fremdeles i dag opplever man at medlemmer eller undersøkere som blir presentert for disse DNA-konklusjonene blir preget i ulike grader. Dette til tross for at det i motsetning til på 2000-tallet nå er solide og dokumenterte motsvar på det som den gang virket uforklarlig.
Bare et år etter Hinckleys uttalelse begynte det å dukke opp artikler i vitenskapelige magasiner og tidsskrifter som snakket om oppdagelsen av en nyoppdaget femte grunnleggende genetisk linje (lineage), i tillegg til de fire hovedtypene. Etter en stund viste nye DNA-tester at denne nye linjen primært ble funnet blant dem som tilhørte algonquian-språkgruppen blant de Nord-Amerikanske indianerne. Fem spesifikke markører i deres DNA skilte denne femte linjen fra de andre fire linjene. Da man så lette etter disse fem markørene blant andre folk i verden, gjett hvor de fant dem? Jo, først i den drusiske befolkningen i Israel, og senere i samtlige av de mange forskjellige jødiske befolkningsgruppene som er spredt over hele verden! Disse har altså den samme unike kombinasjonen av fem genetiske markører som også en rekke av de nordamerikanske indianerne har i dag! Blant disse er kjente stammer som Sioux, Cheyenne, Blackfoot og Cherokee. For dem som leste tegneserien Sølvpilen på 70- og 80-tallet, er dette kjente navn.
For å undersøke nærmere, ble det gravd opp skjelettrester fra gamle graver til de såkalte "Mound Builders", som var forhistoriske nordamerikanske indianere oppkalt etter deres praksis med å begrave sine døde i store hauger (mounds). DNA-tester av deres ben viste seg å ha de samme fem DNA-markørene, og ble karbon-14-testet til å stamme fra samme tidsperiode som handlingen i Mormons bok!
Kirkens motstandere har forsøkt å forklare dette med at det i hundreårene etter Columbus innvandret jøder til Nord-Amerika, og at disse blandet seg med den indianske befolkningen. Dette kunne forklart at enkelte grupper av indianere hadde fått "de jødiske genmarkørene", men ikke i så stort omfang som hele 1/3 av den indianske befolkningen spredt over et stort geografisk område. Argumentet faller dessuten bort med tanke på de nevnte DNA-tester og karbon-14-dateringene av skjeletter av indianere fra lenge før Columbus' tid.
I 2013 publiserte National Geographic Magazine en artikkel med tittelen: "Stor overraskelse – indianere har vest-eurasisk opprinnelse". Artikkelen presenterer data om et genom som er relatert til dagens vestlige eurasiske befolkninger (inkl. midtøsten) og moderne indianere, og ikke til Øst-Asia. Dette bryter med oppfatningen av at indianeres genetiske opprinnelse var nærmest ren asiatisk. I artikkelen sier forsker på oldtids-DNA, Eske Willerslev ved Universitetet i København, at studier viser at "en betydelig minoritet av indianere faktisk ikke stammer fra Øst-Asia, men fra et folk knyttet til dagens vestlige eurasiere." Willerslev sa også: "Det er omtrent en tredjedel av genomet, og det er mye, så i den forbindelse tror jeg det endrer litt på historien."
Det skal påpekes at denne studien og dens konklusjon kun baserer seg på DNA-testing av et armben fra en gutt som levde for 24000 år siden i Mal'ta, som lå i dagens Irkutsk Oblast i Sibir i Russland, nord for Mongolia. Resten er en teori der man tenker seg at andre mennesker med mulig samme genetikk kan ha tatt veien over Beringlandbrua som ligger omtrent 445 mil fra Mal'ta, omtrent samme avstand som til våre hjemlige trakter i Finland og Norden i motsatt retning. Dersom teorien omkring gutten fra Sibir skulle stemme, kan koblingen mellom de nordamerikanske indianerne og jødene i alle fall delvis forklares med at en slik gruppe vandret videre fra Mal'ta i Sibir til det amerikanske fastland flere tusen år før Mormons boks tid. Disse var i så fall altså ikke av ren asiatisk opprinnelse, men hadde DNA-spor etter sine fjerne forfedre fra Midtøsten. Selv om etterkommerne til Lehi ville hatt lignende genetiske markører, har det blitt påpekt at genomet fra den tenkte gruppen fra Sibir i så fall allerede ville ha vært på den vestlige halvkule langt tidligere enn historien i Mormons bok, med mindre den antatt lille gruppens DNA-spor med årene ble hvisket ut gjennom faktorer som genetisk drift, grunnleggereffekten, flaskehalser, mutasjoner, evolusjon og innvandring. Vi skal se nærmere på hva dette generelt innebærer senere i denne artikkelen.
Så ja, det er funnet tydelig genetisk slektskap mellom de nordamerikanske indianerstammene og jødene. DNA-temaet er derimot svært kompleks, og jo mer det forskes jo mer oppdager man at opprinnelsen til den indianske befolkning over hele kontinentet ikke er enhetlig, men peker i flere retninger. Som eksempel ble det i 2019 oppdaget at en gammel stamme indianere i Sør-Amerika trolig hadde forfedre fra Australia.
I forhold til de bastante konklusjoner om DNA og Mormons bok som kirkens kritikere trakk på begynnelsen av 2000-tallet, ser vi enda en gang at tidligere antatt troverdig vitenskap endrer seg fra å betvile til heller å bekrefte Mormons bok. Å avklare at det som ble presentert som DNA-bevis faktisk ikke kunne regnes som hverken bevis eller motbevis var naturlig nok til både stor trøst og bekreftelse for alle dem som holdt fast på troen til tross for de ubesvarte spørsmål, og til tross for den tvil noen kanskje hadde følt på grunn av forhastede DNA-konklusjoner blant kirkens motstandere.
Forskere innen kirken, inkludert fagfolk fra kirkens universitet og forskningssenter BYU, hadde i mange år hatt sin fokus på spesielt Mesoamerika da det søkte etter bevis for ulike forhold i Mormons bok. Når det gjaldt genetikk er det så langt ikke funnet spor. Det kan som det forklares i denne artikkelen skyldes en rekke plausible forklaringer. Hovedårsaken til denne fokusen har vært at en vanlig antagelse i kirken har vært at Mormons boks historie fant sted nettopp i dette området, med unntak av de siste årene inntil Moroni etter de utslettende krigene begravde gullplatene i Cumorah-høyden, som ligger i nord i dagens stat New York. Men vet vi egentlig noe om hvor Mormons boks historie utspant seg? Nei, strengt sett er det eneste vi vet at den fant sted på det amerikanske fastland. Det har vært mange og til dels troverdige og gjennomtenkte teorier, men ingen av dem er bekreftet ved åpenbaring fra Herren.
Hva med Joseph Smith? Hva visste han? Joseph ble flere ganger undervist av engelen Moroni, og langt fra alt han mottok av instruksjoner har blitt nedtegnet. Det samme gjelder enkelte åpenbaringer fra Herren som han ble forbydd å gå i mer detaljer om. Det vi derimot vet, er at Joseph under vandring gjennom statene Ohio i 1834 identifiserte et av mange skjelett fra en oldtids-indianergravhaug som lamanit-krigeren Zelph. Det er senere nedtegnet at han døde i de siste krigene mellom nephitene og lamanitene, som anslår tiden til ca. år 400 e.Kr. Dette plasserer folket i Mormons bok på denne tiden til området der mange av de nålevende indianerne altså har de fem DNA-markørene som skiller dem fra verdens øvrige befolkning, og knytter dem til jødene.
Hvilke andre pekepinner gir skriften oss om hvor lamanitenes etterkommere befinner seg i Amerika? I Lære og Pakter 28:8, 30:5-6 og 32:1-3 finner vi åpenbaringene der Herren befaler Joseph Smith å sende misjonærer med Mormons bok til lamanitenes etterkommere. Misjonen til lamanitene, der Herren også sier "jeg vil selv gå med dem og være midt iblant dem". Altså, Herren sier han selv vil være med på misjonsreisen og lede dem til lamanitene. Ikke "indianere" generelt, men konkret til "lamanitene", som beskrevet i Mormons bok.
Vi har all grunn til å tro at Herren visste hvor lamanitenes etterkommere befant seg. Og hvor ble misjonærene ledet? Jo, til indianerstammer i New York, Ohio og Missouri - altså til befolkningen i det samme området som der man nå har funnet de DNA-markørene som viser koblingen til jødene. Tilknytninge til Nord-Amerika stemmer dessuten med Mormons boks egne beretninger om at både lamanitene og nephitene emigrerte lenger og lenger nord opp gjennom hundreårene. Det stemmer også med informasjonen om at engelen Moroni begravde gullplatene i Cumorah-høyden i New York, fordi det var i dette området at det nephitiske folk ble utryddet av lamanitene i ca. år 421 e.Kr.
Antagelig ikke. Selv de beste tilgjengelige DNA-dataene har nemlig flere begrensninger som gjør det sannsynlig at migrasjonene nevnt i Mormons bok ville gå genetisk ubemerket hen. En hovedgrunn er at Amerika allerede var befolket da menneskene vi leser om i Mormons bok ankom kontinentet. Det er gode grunner til å anta at nephitene og/eller lamanitene sannsynligvis interagerte med urfolk nesten umiddelbart, og dermed for alltid kompliserte fremtidige forsøk på å spore DNA-slektene til Jared, Lehi, Mulek og deres medreisende.
En viktig begrensning av mulighetene for å finne DNA-bevis er det enkle faktum at ingen vet hvordan Jareds, Lehis eller Muleks DNA faktisk så ut. Bare å anta at det så ut som DNA fra det moderne Midtøsten kan være dypt misvisende. Et vanlig problem innen befolkningsgenetikk, kjent som grunnleggereffekten, oppstår når "noen få individer forflytter seg til et nytt område der det ikke er noen av denne arten fra før. Da vil alle de nye individene i dette området dele genene med de første individene som utvandret. Det som da kan skje er at denne nye gruppen forandrer seg såpass mye fra den opprinnelige arten at de ikke lenger blir regnet som samme art. Dette på grunn av evolusjon, naturlig utvalg, mutasjoner eller genetisk drift." (Kilde: Wikipedia om grunnleggereffekten.)
For eksempel fant en LDS-genetiker fra Italia at hans fars genetiske markør var mer typisk for østasiatiske aner. Hvis noe lignende var tilfellet med grunnleggerne av befolkningen i Mormons bok, ville det være umulig å identifisere deres etterkommere ved hjelp av DNA.
Et annet tungtveiende begrensning er såkalt genetisk drift. Fra Mormons boks historie, vet vi at antallet gjenlevende lamaniter var lavt etter at utslettelsen av nephitene var komplett. Populasjonen av lamaniter var altså liten da den trolig etterhvert blandet seg med andre befolkningsgrupper. I Store norske leksikon leser vi bl.a. følgende om genetisk drift: "I en liten populasjon vil det derimot være færre bærere av samme allel, og tilfeldigheter vil spille en større rolle i hvilken grad allelet videreføres til neste generasjon." Det er lett å se at dette er relevant i forhold til DNA-spor hos lamanitenes etterkommere, uansett hvor på det amerikanske kontinentet de måtte befinne seg.
Selv om Jareds, Muleks og Lehis DNA var typiske for områdene av deres opprinnelse, er virkeligheten at det meste av genetisk informasjon fra fortiden ikke overlever i nåværende befolkninger. De fleste DNA-studier på indianere er avhengige av DNA-markører som går fra en generasjon til den neste langs fedrenes og mødrenes linjer. I så tilfelle blandes ikke markørene fra en generasjon til den neste, og det blir enkelt å spore disse slektslinjene flere generasjoner tilbake, og motsatt.
Atter andre forhold som gir begrensede muligheter for DNA-sporing er f.eks. såkalte biologisk flaskehalser. Det er en hendelse som drastisk reduserer størrelsen på en befolkning f.eks. krig, epidemier eller naturkatastrofer. På grunn av tapet av genetisk variasjon kan den nye befolkningen skille seg genetisk fra den opprinnelige befolkningen. Vi kjenner til to kraftige tilfeller av nærmest utryddelse i den amerikanske urbefolkningen. Den første er hentet fra Mormons bok rundt år 420 e.Kr. (jfr. Moronis bok). Den andre oppstod ved europeernes invasjon av det amerikanske fastland, da det anslås at det på ulike deler av kontinentet forårsaket døden til opptil 90 % av den indianske befolkningen, pga. sykdom og krig.
I tillegg vil innvandring og blanding av gammel og ny befolkning ha stor betydning for DNA-sporing. Tiden etter Columbus er den største kjente innvandringshistorien i menneskets historie, der kontinentet ble befolket og blandet inn med mennesker fra alle verdenshjørner. Videre vil mutasjoner og generell evolusjon også forårsake begrensninger, inntil det umulige.
I 2014 ga Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige en offisiell uttalelse om DNA og Mormons bok. Denne ble så oppdatert i 2017. I konklusjonen leser vi følgende:
Uansett hvor gjerne kritikere og forsvarere av Mormons bok skulle ønske at de kunne bruke DNA-studier til å underbygge sine synspunkter, er bevisene rett og slett mangelfulle. Vi vet ingenting om DNA-et til folkegruppene i Mormons bok. Selv om den slags informasjon var kjent, gjør prosesser som befolkningsflaskehalser, genetisk drift og innvandring fra Vest-Eurasia i tiden etter Columbus det lite sannsynlig at DNA-et deres kan påvises i dag. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum sa: “Vår oppfatning er at sekulært bevismateriale hverken kan bevise eller motbevise Mormons boks ekthet."
Kilder:
- Kirkens uttalelse om DNA
- Why hasn't Lehi's DNA been found?
- DNA and the Book of Mormon
- Bergens Tidende om DNA
- Lamaniten Zelph i Ohio
- DNA vs The Book of Mormon (video)
- Book of Mormon origin and DNA
- Book of Mormon genetics, Wiki
- Rediscovering the BoM remnant through DNA
- Rediscovering BofM Remnant through DNA (Rod L. Meldrum, 2009) (PDF-bok)
- Norsk Slektshistorisk Forening
- Native Americans with Eurasian origin
- Diverse artikler fra Wikipedia og Store norske leksikon som det refereres til i teksten.
Webdesign, CMS og innhold copyright © 2001-2024 Kristus.no.