Hvorfor finnes det egentlig mormonere? Trenger verden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?

Til tross for kirkens utrettelige innsats for misjonærarbeidet finnes det fremdeles mange mennesker som ikke har den fjerneste idè om hva en "mormoner" eller "siste dagers hellig" egentlig er for noe, eller hva det innebærer å være medlem av kirken.

Kallenavn og kirkens egentlige navn

La oss for det aller første slå fast at ordet "mormoner" er et kallenavn. Den offisielle betegnelsen på kirkens medlemmer er "siste dagers hellige", og kirkens fulle navn har vært "Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige" siden 1830-tallet. Kallenavnet kommer fra Mormons bok, en bok som på samme måte som den hellige Bibelen inneholder skrifter av profeter som vitner om at Jesus Kristus er verdens frelser.

Når vi kjenner bakgrunnen for ordet "mormoner", kan vi gjerne omformulere spørsmålet til "Hvorfor finnes Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?" Dette er et meget viktig spørsmål, og det kan vanskelig gis et kort svar. Likevel er det av stor betydning at nettopp dette spørsmålet blir besvart til alle som ønsker å kjenne til meningen med livet.

Kirkens første år etter Jesu himmelfart

Etter at Jesus døde, stod opp og vendte tilbake til Faderen, ledet Jesu utvalgte apostler kirken videre. Det var høy fokus på misjonærarbeid og opprettelse av nye menigheter, slik det beskrives i Bibelen (Apostlenes gjerninger). Peter, Jakob og Johannes var store ledere med prestedømsmyndighet gitt dem av Jesus personlig. På samme måte som profetene i det gamle testamentet, mottok apostlene åpenbaring og veiledning om hvordan kirken skulle ledes. De mottok også rettledning og svar på spørsmål om hva som var forskjellen mellom Guds sanne plan og menneskers idèer, tolkninger og forestillinger. I Paulus' brev finner vi flere ganger eksempler på at han må irettesette menighetene fordi mange prøvde å tilpasse læren til sine egne ønsker og oppfatninger. Så lenge disse inspirerte og bemyndigede menn ledet kirken, fantes sannheten på jorden slik Jesus selv hadde undervist den. Kristus fortsatte etter sin bortgang å veilede sine utvalgte ledere når de trengte det. Dette skjedde gjennom åpenbaring, inspirasjon og ved den Hellige Ånds kraft.

Apostlene kunne gi sin prestedømsmyndighet videre til menn som de gjennom åpenbaring fikk vite skulle motta den. Idèen var at når en av de tolv gikk bort, skulle denne kunne erstattes ved at prestedømsmyndigheten ble overført fra en eller flere av de gjenlevende apostlene til den nyutvalgte.

Forfølgelse av de kristne og tapet av inspirasjon og prestedømsmyndighet

Kirkens ledere og de første kristne ble utsatt for store utfordringer. Til tross for hurtig fremgang og vekst, opplevde de også stor motgang og forfølgelse. Troen ble forbudt, og de troende ble arrestert og pisket, brent, korsfestet eller overgitt til å bli spist levende av ville dyr i arenaer til grotesk underholdning for tilskuerne. En etter en av lederne ble myrdet på de grusomste måter. Halshogging og hengning var blant avlivningsmetodene som rammet blant annet Peter og Paulus. Johannes, den apostelen som Jesus elsket så høyt, ble holdt fengslet og isolert til sin død.

Kirkens menigheter var spredt over et stort område, og etterhvert som apostlene ble fjernet ble det umulig å veilede og kontrollere den store massen av nykonverterte kristne. Felles for de nyomvendte var at de hadde sin bakgrunn i andre religioner, ulike kulturer og menneskesyn. Med alle disse forhold blandet sammen, og uten den veiledning som apostlene var bemyndighet til å gi, var det ikke lenger mulig å styre den enkelte menighets utglidelser når det gjaldt forkynnelse og personlige tolkninger av læresetninger.

Profetiene om frafallet går i oppfyllelse

I løpet av det første hundreåret mistet kirken fullstendig sin guddommelige myndighet. Tilbake sto lokale ledere uten myndighet til å motta åpenbaring på vegne av hele kirken. De var overlatt til sin egen sviktende dømmekraft og til påvirkning fra sterke personligheter blant medlemmene. Individuelle ønsker, krav, tolkninger, maktkamp og manglende forståelse for Guds plan kom til å stå sentralt i menighetslivet i årene som fulgte. Gamle religiøse idèer, filosofi og menneskelære ble blandet sammen med Jesu evangelium i en så stor grad at viktige deler av frelsesplanen gikk tapt, mens andre deler ble tilpasset til lokale forhold og meninger.

Som eksempel ble det uenighet om selve guddommen, altså relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Dette endte opp med et vedtak om at de tre er samme person (treenigheten), og ikke tre adskilte som er ett i hensikt og mening, slik Bibelen og Jesus selv beskrev det.

Et annet velkjent eksempel på forandringer i tro og lære er dåpen. Da en ny praksis med dåp av små barn gjorde sitt inntog de første 2-3 hundreårene e.Kr., var dette en direkte følge av mangel på inspirerte ledere som kunne gripe inn og veilede de som tok initiativet til en slik endring av både dåpens hensikt og symbolikk. (Se egen artikkel om dåp og myndighet til å døpe.)

Frafallet fra sannheten var et faktum, akkurat slik apostelen Paulus hadde profetert ville skje (2. Tess 2:3). Les fortsettelsen i del 2 av "Hvorfor finnes det mormonere?".

Relaterte artikler:
Hvorfor finnes det mormonere, del 2
Særtrekk ved Jesu Kristi Kirke
Barnedåp, voksendåp og myndighet